Helena: min historie

Modell, mamma til to.

For et par år siden opplevde jeg noe virkelig skakende. Kroppen min var i trøbbel. En fare som tok pusten fra meg. Vi er vant til å se det som slutten. Vel … jeg føler at jeg ikke helt har akseptert det ennå, for det er vanskelig å i det hele tatt skrive ordet.

Jeg var på en fotografering, og i lunsjpausen bestemte jeg meg for å ta en rask titt på svarene på blodprøvene mine. Jeg åpnet journalen min på nett, og da skjønte jeg hva det vil si å «ikke tro sine egne øyne».

«Brystkreft» stirret mot meg med fete bokstaver. Jeg tenkte: hm, kreft. Kanskje det er kreft, men ikke kreft? Eller en annen type kreft? Kanskje jeg misforstår noe, jeg burde sjekke med en lege jeg kjenner.

Jeg tror ikke engang det var frykt, men sjokk. Jeg hadde alltid følt meg helt frisk, trygg på at kroppen min tålte alt, og at dette i hvert fall ikke ville skje meg. Men livet ville det annerledes.

Jeg vet ikke hvordan jeg kom meg gjennom den dagen. I tankene holdt jeg allerede på å dø og lurte på hvem som skulle ta seg av barna mine, hvordan de skulle klare seg uten mamma, og hvem som skulle bære byrden av alt som ville komme etter at jeg var død.

Ansiktet mitt var blekt, blikket fjernt, jeg var helt innadvendt. Men på fotograferingen den dagen måtte jeg vise glede og lykke. Jeg husker ikke detaljene fra den dagen. Jeg tror nok jeg mislyktes med den fotograferingen.

En telefonsamtale med søsteren min senere samme dag fikk meg tilbake. Jeg gråt og lo nervøst. Det finnes ingen annen måte å beskrive det på.

En uke etter operasjonen dro jeg på en fotografering for jobben. Slik begynte mitt nye liv. Først skjønte jeg ikke hvorfor jeg trengte denne erfaringen, hva skulle jeg få ut av den? Nå føler jeg at jeg forstår at livet mitt er så annerledes, på en måte så mye mer verdifullt. Ja, vi har alle fått dette livet, men vi må være ekstra oppmerksomme og ta vare på det. Vi kan være hva vi vil, ønske, gjøre og velge hvilken vei vi vil, men ingenting av dette kan vi gjøre uten en kropp.

Og hvis vi har fått en kropp, bør vi vel benytte oss av denne muligheten, dette livet, og gjøre alt vi kan for å føre sjelen vår mot den høyeste meningen. Slik ser jeg det.

For meg er dette ganske klart nå, og det trenger ingen videre diskusjon.

Så til alle som leser dette, vil jeg si:

Kjære, vakre mennesker! Kroppen vår er instrumentet vårt, og uten den mister alt annet mening. Eller rettere sagt, da blir det umulig. Derfor strekker jeg meg etter muligheten til å bli her litt lenger, for å gjøre viktige ting for meg selv, for dem jeg er glad i og, om Gud vil, for noen andre.

Noen synes kanskje ikke at det var særlig støttende å si, men for meg var det den beste støtten! Skjønner du, hun ga meg lov til å dø, og jeg ga meg selv lov til å dø. Uten å føle skyld. Det er pussig, ja, å føle skyld for at man kanskje kommer til å dø. Men det gjorde jeg virkelig.

Samtalen brakte meg tilbake til virkeligheten, ikke til filosofiske refleksjoner, men til handling.

Så fulgte ulike behandlinger, operasjon, strålebehandling og så videre.

Og vet du: engler, Gud eller andre høyere makter (jeg vet ikke hvem) ledet meg gjennom alt dette så varsomt. Det var overraskende nok en ganske sømløs og smidig prosess. I hvert fall var det slik jeg opplevde det.

Og jeg har hørt mye om hvordan det kan være når du må gjennom en rekke dyre tester og undersøkelser, blir sendt fra sted til sted, er redd og stresset. At legene kan være ufølsomme, rett og slett fordi de ser det hver dag, og er helt likegyldige til at det er livet ditt og at du kan dø.